Lyrics

Stille rom,
et pust mot speilet.

Der øynene stanser,
begynner jeg å forsvinne.

Jeg ser meg i skyggene dine,
fanger fragmenter jeg ikke eier.
Ditt blikk ligger over huden min
som et navn jeg aldri valgte.

Jeg prøver å holde ansiktet mitt fast,
men glasset bøyer seg i lyset.
Alt jeg trodde var mitt,
skifter form når du ser.

Du speiler min frykt,
min lengsel, min dom.
Uten ord gjør du meg fremmed
for meg selv.

I ditt blikk brenner jeg,
som flammer foldet inn i salt.
Du er mitt ekko,
min skjulte brann,
en sannhet jeg ikke klarer å holde kald.

Jeg finner meg selv
når jeg mister meg i deg.
Gjennom dine øyne
står jeg naken
som aldri før.

Speilbildet renner,
en ufullstendig mosaikk.
Din stemme treffer steder i meg
jeg trodde ingen kunne nå.

Vi bærer masker
som klinger likt i mørket,
men under alt vi viser
ligger stillheten
vi ikke tør å røre ved.

Kanskje jeg ikke ser deg,
men alt jeg frykter i meg selv.
Kanskje du bare er døren
til rommet
jeg har stengt igjen.

I ditt blikk brenner jeg,
som flammer foldet inn i salt.
Du er mitt ekko,
min skjulte brann,
en sannhet jeg ikke klarer å holde kald.

Jeg finner meg selv
når jeg mister meg i deg.
Gjennom dine øyne
står jeg naken
som aldri før.

Hva skjer
når speilet knuser?

Når blikket slipper taket,
og jeg står igjen
uten din form rundt min?

Mellom stumper
finnes en stillere sannhet:

Jeg var aldri bare det
du så i meg.

Jeg var også det
jeg skjulte
for å bli elsket.

I ditt blikk brant jeg,
som flammer foldet inn i salt.
Du var mitt ekko,
min skjulte brann,
men ikke hele sannheten om alt.

Jeg mistet meg selv
for å finne veien hjem.
Gjennom dine øyne
så jeg såret,
men jeg går ikke inn i det igjen.

Stille rom,
et pust mot speilet.

Jeg lar glasset være knust.
Jeg slipper taket
og går inn
i meg selv.