Lyrics

Eg fikk ikkje byen lagt i hånden.
Eg fikk han under huden.

I stemmen.
I steget.
I alt eg aldri gikk helt fra.

Eg lærte tidlig at været
ikkje spør om du e klar.
At vinden finner hver en åpning,
og sjøen tar det sjøen tar.

Eg lærte trapper, lærte motbakker,
lærte brostein under sko.
Lærte at du ikkje venter
på at himmelen skal gi deg ro.

Her blir ordene litt skarpere.
Her går latteren tett på.
Her kan kjærlighet høres ut som krangel
før du skjønner ka som står på.

For vi sier ikkje alltid
alt det hjertet holder fast.
Vi bare står litt nærmere
når det blåser som verst.

Det ligger i stemmen.
Det ligger i steget.
I måten vi reiser oss
før nåkken ber oss om det.

Eg har bergensblod,
salt og regn i samme åre.
Eg har syv fjell i ryggen
og en hel by i mitt språk.

Eg har Vågen i brystet,
brostein under hvert et steg.
Du kan ta meg ut av Bergen,
men du får ikkje Bergen ut av meg.

Eg har bergensblod.
Litt for høyt.
Litt for stolt.
Men aldri halvhjertet.

Vi har båret branner, stormer,
handel, hunger, tap og strid.
Sett hus gå ned i flammene
og bygget opp på samme tid.

Vi har stått med blikket mot havet,
alltid klar for nåkke mer.
For Bergen lengter alltid utover,
men slipper aldri helt det som e her.

Vi kan le midt i alvoret.
Vi kan krangle oss i lag.
Vi kan gjøre et lite spørsmål
til en hel offentlig sak.

Og når resten av landet mener
vi tar litt for mye plass,
tar vi gjerne ett steg frem og sier:

Det e plass
til dokkar bak.

Det ligger i regnet.
Det ligger i navnet.
I trassen som sier:

Eg står her
fremdeles.

Eg har bergensblod,
salt og regn i samme åre.
Eg har syv fjell i ryggen
og en hel by i mitt språk.

Eg har Vågen i brystet,
brostein under hvert et steg.
Du kan ta meg ut av Bergen,
men du får ikkje Bergen ut av meg.

Eg har bergensblod.
Litt for høyt.
Litt for stolt.
Men aldri halvhjertet.

Kem e du?

Bergenser.

Kor e du hemme?

Mellom fjellene.

Ka bærer du?

Hele byen.

Kor lenge?

Hele livet.

Men bergensblod e ikkje bare
de som ble født ved samme fjord.
Det e de som kom med kofferten
og fant en plass mellom våre ord.

De som lærte regnet utenat.
De som gjorde gaten sin.
De som sto en vinter gjennom
og lot byen slippe inn.

For en by e ikkje bare røtter.
Han e også de som blir.
Alle språk som møter hverandre.
Alle liv som setter spor forbi.

Bergensblod e ikkje slekten.

Det e løftet om å stå.
Det e byen du forsvarer
fordi han lærte deg
kem du e
og kor du skal gå.

Ka e Bergen?

Ikkje bare regnet.
Ikkje bare Bryggen,
fjellene og havet.

Bergen e måten
vi nekter å gi oss på.
Måten vi ler
når alt går skeis.

Måten vi lengter ut
og likevel ser oss tilbake.

For byen ligger ikkje bak oss.
Han går med.

I stemmen.
I kroppen.
I blodet.

Vi har bergensblod,
salt og regn i samme åre.
Vi har syv fjell i ryggen
og en hel by i vårt språk.

Vi har Vågen i brystet,
brostein under hvert et steg.
Du kan sende oss fra Bergen,
men du får ikkje Bergen ut av oss.

Vi har bergensblod.

Fra de eldste hus til no.
Fra byen under byen
til de som fører han videre.

Gjennom brannlag.
Gjennom trommer.
Gjennom sjøen under gaten.

Vi har bergensblod.

Ikkje fordi vi e bedre.
Ikkje fordi vi står aleine.
Men fordi denne byen lærte oss
å stå sammen
uten å bli like.

Så la regnet komme sidelengs.
La vinden dra inn fra nord.
Vi står med fjellene bak oss
og hele verden foran.

Vi har bergensblod.

Og så lenge nåkken
synger navnet,
slår Bergen
videre i oss.

Du kan ta meg ut av Bergen.
Men byen går med.

I stemmen.
I steget.
I blodet.

Bergen.