From the recording Bergen i blodet
Lyrics
Under brosteinen
går en annen gate.
Under huset
står et eldre hus.
Og under byen
ligger byen—
med sjøen
under seg.
De gravde under Bryggen
og fant de svarte lagene igjen.
Bjelker presset ned i jorden,
merker etter ild og regn.
Treverk lå i våte mørket,
skjermet under leire, jord.
Gamle brygger pekte utover
mot en sjø som lå lenger inn.
Nåkken bygget over brannen.
Nåkken reiste veggen opp.
Nåkken gikk på gamle planker
uten å vite ka de bar.
For Bergen rydder ikkje fortiden vekk.
Han bygger
videre på han.
Ka står huset på?
Ka går gaten over?
Kor langt ned
må vi grave
før byen
svarer?
Sju fot under
går en annen by.
Med gater ingen bruker,
med dører uten lyd.
Sju fot under
står bryggene igjen.
Der sjøen slo mot tømmer,
går vi over no.
Byen står på det han mistet.
Sju fot under
husker jorden alt.
De fylte vannet, flyttet landet,
la stein der kjølen skar seg frem.
Der sundet bandt de to vann sammen,
går det hjul og busser hem.
Kaier skjøv seg ut i sjøen.
Jorden åt seg strand for strand.
Og byen vokste over vannet
som om sjøen gav han land.
Men vannet e ikkje helt forsvunnet.
Han ligger under vei og spor.
Under kjellere og ledninger
går den gamle strandlinjen nord.
Og når regnet fyller rennene
og asfalten står blank og blå,
e det som om Lungegårdsvannet
løfter ansiktet
og ser på.
For sjøen e ikkje borte.
Han ligger bare
under oss.
Og landet vi går på
e lånt
av vannet.
Sju fot under
går en annen by.
Med gater ingen bruker,
med dører uten lyd.
Sju fot under
står bryggene igjen.
Der sjøen slo mot tømmer,
går vi over no.
Byen står på det han mistet.
Sju fot under
husker jorden alt.
Sot under kalk.
Tre under jord.
Sjø under gaten.
Navn uten ord.
Byen vokser oppover—
men røttene
går ned.
Det var ikkje bare konger
som fikk navnet skrevet inn.
Det var hender rundt et tauverk,
føtter gjennom leire, vind.
De som bar fra skip til lager.
De som tente ild og lys.
De som levde tett ved Vågen
mens en ny by vokste frem.
Nåkken etterlot en kam der.
Nåkken mistet sko og skål.
Små ting sank ned mellom plankene
og ble liggende gjennom år.
Ikkje som store monumenter.
Bare spor
av levd liv.
Men byen står på slike rester.
På det lille
som ble igjen.
Det som ikkje fikk en statue,
fikk et lag i jorden.
Det ingen skrev ned,
ble værende i steinen.
Ka e fortiden?
En dør vi har murt igjen?
En strand vi fylte over?
Et navn som falt ut
av munnen vår?
Kanskje ligger fortiden
ikkje bak oss.
Kanskje han ligger under oss.
Bærer vekten vår.
Tar imot regnet.
Venter på at en spade
skal gå gjennom mørket
og slippe lyset inn.
Ikkje for å vekke de døde—
men for å huske
at de bar oss først.
Sju fot under
går den gamle byen vår.
Med brannlag under gatene
og sjø under hvert spor.
Sju fot under
står bryggene i mørket.
Der fremmede skip lå bundet,
går fremtiden forbi.
Men hver stein vi legger i Bergen,
hviler på et gammelt liv.
Sju fot under
går de gamle gatene videre.
Under oss.
Gjennom oss.
Gjennom alt vi bygger no.
For byen under byen
e ikkje død og kald.
Han holder nye Bergen oppe—
lag for lag,
hånd under hånd.
Og hver gang regnet treffer steinen,
går det samme ekko frem:
Det vi trodde lå begravet,
bærer Bergen
hem.
Under brosteinen
går en annen gate.
Under byen
går en sjø.
Og langt der nede
ligger Bergen
og husker
kem han e.