Lyrics

Først ble natten rød.

Så falt navnene
ut av husene.

Og Vågen bar lyset
som et åpent sår.

I sytten hundre og to
gikk ilden fra gavl til gavl.

Han fant de tørre bjelkene,
fant lager, loft og sal.

Folk sprang gjennom trange gater
med det de klarte å bære med.

Et barn under et ullteppe.

Et skrin.

Et brev.

Kirkeklokkene slo mot røyken,
men vinden svarte hardt.

Og Bryggen sto som glør i mørket,
med hele byen tett ved brann.

Når huset faller,
kem bærer då hemmet?

Når navnet brenner,
kem husker det?

Bryggen brenn,
og natten roper rødt.

Bryggen brenn,
men byen gir seg ikkje.

Gjennom røyk og våte hender
går en stemme mann for mann:

Det som ilden tar fra oss,
skal vi reise opp igjen.

Bryggen brenn,
men Bergen står i brannen.

Så kom nitten seksten
med en annen vintervind.

Flammene steg ved Stranden,
åt seg inn fra hus til hus.

Byen hadde skiftet klær,
men frykten kjente samme navn.

Folk sto igjen med svarte ansikter,
så en verden bli tatt fra dem.

Men under asken lå det røtter.

Under tapet lå en plan.

Nåkken hentet vann fra Vågen.

Nåkken begynte å rydde frem.

Og mellom brente murer vokste
den første mårrenen som sa:

Det finnes et liv
etter ilden.

For byen e ikkje bare treverk.

Han e de
som kommer tilbake.

Bryggen brenn,
og natten roper rødt.

Bryggen brenn,
men byen gir seg ikkje.

Gjennom røyk og våte hender
går en stemme mann for mann:

Det som ilden tar fra oss,
skal vi reise opp igjen.

Bryggen brenn,
men Bergen står i brannen.

Ka e det
som blir igjen

når døren, rommet, bordet
ikkje finnes?

Kanskje en by
lever sterkest

i det ingen flamme
kan holde fast.

I hånden som finner en annen hånd.

I steinen som blir løftet
før mårrenen kommer.

I mennesket som ser på asken
og sier:

Her skal lyset
inn igjen.

Bryggen brant,
men byen reiste seg.

Bryggen brant,
og gatene fikk navn igjen.

Gjennom hundre år og svarte netter
gikk den samme viljen frem:

Det som ilden tok fra Bergen,
bar vi videre i hendene.

Bryggen brant,
men Bergen ble ikkje borte.

For en by e mer enn vegger.

En by e de
som bygger opp igjen.

Ilden dør.

Regnet faller.

Og mellom steinene
står mårrenen

med sot på hendene.