Lyrics

Før du ser fanen, hører du byen.
Ett slag. Så ett til.
Så kommer gaten marsjerende.

De kommer fra porter, trapper og smau,
med våte luer og rake rygger.
Brosteinen slår tilbake hardt
når støvlene går inn i rytmen.

En fane løfter seg mot regnet,
et strøksnavn bæres frem i vind.
Hele gaten står og lytter
og kjenner slaget under huden.

En gang så ungene de voksne
gå i takt på Engen frem.
Så fant de trommer, buer, faner
og tok hele marsjen hem.

Fra hånd til hånd går stikkene videre.
Fra steg til steg går gaten i arv.

Trommer gjennom smauet,
hør de slå mot mur og stein.
Trommer gjennom smauet,
hele Bergen slår igjen.

Vi går med regnet over skuldren,
med fanen høyt mot sky.
Trommer gjennom smauet,
Bergen går forbi.

Ett slag for de som gikk her før.
Ett slag for de som går i dag.

På hver sin side av en bydel
står fargene som gamle svar.
Kem går rakest gjennom sentrum?
Kem bærer fanen høyest frem?

Et blikk blir kastet over rekken.
En tromme svarer uten ord.
For rivalisering bor i gaten
som regn i bergensk jord.

Nåkken gikk når lørdagen kom.
Nåkken ventet til søndag.
Men trommen kjente ingen grenser
når slaget gikk fra lag til lag.

Kem eier gaten?
Ingen aleine!

Kem bærer historien?
Alle som går!

Trommer gjennom smauet,
hør de slå mot mur og stein.
Trommer gjennom smauet,
hele Bergen slår igjen.

Vi går med regnet over skuldren,
med fanen høyt mot sky.
Trommer gjennom smauet,
Bergen går forbi.

Ett slag for de som gikk her før.
Ett slag for de som går i dag.

Venstre! Høyre!
Stikkene opp! Fanen frem!
Hele rekken, inn igjen!

En gang sto far din i samme rekken,
med for store støvler, for korte steg.
No står du der med stikkene løftet
og finner langsomt din egen vei.

Nåkken lærer deg å holde takten.
Nåkken sier: Rett deg opp.
Men ungene velger sjøl kem som leder
og bærer byen slag for slag.

For dette ligger ikkje bare
i uniform og kommandorop.
Det ligger i å gå i lag
og bære nåkke større enn seg sjøl.

Ka hører byen når trommene går?

Gamle faner. Nye hender.
Barn som ble gamlekarer.
Strøk som fremdeles holder stand.

For et fellesskap går ikkje alltid stille.
Nåkken ganger må det slås frem
gjennom regnet, gjennom smauet,
så historien får ekko.

Trommer gjennom smauet,
hør de slå mot mur og stein.
Trommer gjennom smauet,
hele Bergen slår igjen.

Fra de eldste, mørke smauene
til den byen som står no,
går det samme slaget videre
fra de gamle til de små.

Trommer gjennom smauet,
fra barn til barn, fra år til år.
Fanen skifter hender,
men slaget fremdeles går.

Kem går først?
Bergen går først!

Kem går med?
Alle går med!

Og ka står igjen
når siste trommen stilner?

Gaten.
Strøket.
Navnet.
Bergen!

Først hørte vi de.
Så gikk vi med.
Fanen forsvant rundt hjørnet,
men rytmen ble igjen.